Bladutdelerne, en historie fra virkeligheten av Erling Rangnes

Tilbake fra tannlegen, ut av bussen, høy på pinex forte etter å ha fjernet to av mine fire malplasserte visdomstenner ser jeg dem. Tittelen "Våkn opp!" skriker mot meg og jeg kjenner adrenalinet bruse, noe sakte på grunn av nevnte medikamenter, men likefullt. "Hva gjør jeg nå?" tenker jeg. Vanligvis ville radaren fanget dem opp mye tidligere, tidsnok til en kjapp men nesten umerkelig unnvikelsesmanøver. Men nå har de meg i et svakt øyeblikk. Jeg er fanget i en kurs rett mot dem på fortauet uten mulighet til å hoppe inn på en avstikker. Forrige gang dette skjedde fikk jeg en lapp der det sto at lidelsene snart var over, hva ville komme ut denne gangen? I et desperat forsøk på å unngå øyekontakt ser jeg ned i bakken og øker tempo. Til ingen nytte...

"Vil du ha noe lesestoff?" Spør den ene smilende med bladet utstrakt mot meg som et våpen. "Nei takk, jeg har boken" sier jeg nølende tilbake før jeg haster forbi. Hun ler. Situasjonen er avverget for denne gang.

Hvem er disse menneskene?

Jeg er, som de av dere som har fulgt min andre aktive blogg vet, svært opptatt av mote og trender. Så jeg forsøker jo hele tiden å holde meg oppdatert ved å betrakte forandringer rundt meg og avvik fra normen som kan tenkes å øke i popularitet etterhvert. Finanskrisen er jo over oss og påvirker alt i større eller mindre grad, og dette påvirker selvsagt også trendene. Man er selvsagt fremdeles like opptatt av status og statussymboler som tidligere, men der disse før var imponerende og store har de nå blitt noe mer... stusselig.


Tenk deg, om du kan, en bankmann med kone og nå voksne barn som tidligere har bodd i et større herskapshus med tilsvarende gårdsplass, en bunch med ansatte, gjerne en stall til premiehestene og norges største samling sølvtøy. Vi snakker om en mann som heller vil restaurere et ødelagt tv-skap fra 50-tallet med deler som nå¨må særproduseres til mange titalls tusen kroner enn å kjøpe den nyeste flatskjermen. Alt ser ut til å gå stålende for det eldre ekteparet til finanskrisen setter inn.



Barna har jo allerede arvet en del av pengene, og mye... altfor mye har forsvunnet i invisteringer som viste seg å være mindre heldige. Plutselig var kassa tom. Staben måtte sies opp, limosinen ble solgt til et penere utleiefirma, hestene ble gitt bort til en venn da foret ble for mye for lommeboken. Eiendommen ble solgt til langt under utropspris til en oljesheik fra Dubai, til bruk som hytte. Litt bitre så de seg nødt til å slå seg ned i Bergen og kjøpe et lite hus et sted mellom Danmarksplass og Sletten der den eneste tingen som kan minne om fordums storhet er en miniatyr av den store fontenen som stod utenfor inngangspartiet på herskapshuset. Denne er da plassert pent ved siden av inngangsdøren, i den lille hagen på tre ganger fire meter.

Som som om ikke det var nok fant den nyrike pøbelen av en nabo ut at han også skulle ha en minifontene i sin tre ganger firemetershage, og så har vi det gående.

Noen observasjoner jeg har tillagt meg om sport

Sport... Jeg vet ikke helt, men jeg føler det er noe fundamentalt skeivt med hele greia. Noe litt feminint.

Bortsett fra dameidretten da selvsagt.

Det slo meg vel egentlig først når jeg fikk vite at mannlige svømmere barberer seg på leggene og brystkassen, jeg tenkte det kanskje bare gjaldt der, siden det tross alt er muligheter for at det kanskje har litt å si for farten. Vi lærte jo litt om motstand og sånt i fysikken, men likevel...

Deretter var det David Beckham der han dukket opp med ørepynt som ropte ut til alle som så "Who said diamonds are a GIRLS best friend?"

Flere småting dukket opp. Store bamser som klemte hverandre og sang utenfor fotballpuben sene natteskvelder, spillere som hoppet oppå hverandre etter mål, anorektiske skihoppere (joda, det finnes sikkert streite anorektiske gutter også, men i dag føler jeg meg ekstra fordomsfull). Repotasjer om sportsprimadonnaer med hudkremer, ansiktsbehandling og egne parfymer. Listen går, og det er mer enn bare artige ordspill som at gutta leker med baller jeg tenker på.

Har hele tiden hatt det litt i bakhodet, overbevist om at det tross alt bare var enkelttilfeller. Man kan jo ikke forvente at homofile bare skal spille vannpolo heller. Men det som først gjorde meg obs på hele omfanget var når VG satte sportsnyhetene i et eget bilag. Et ROSA eget bilag. Jeg vet ikke om jeg trenger si mer, men min favorittfarge siden jeg drev og perlet i barnehagen har vært svart.

Men for all del. Jeg sier ikke at det er noe galt i det. Sånt er jo egentlig bare koselig. Jeg kjenner meg egentlig litt som Jerry Seinfelt nåe han slår ut armene og sier "I'm not gay! Not that there's anything wrong with that..."